Blog

COVER_OFear_300m_UtenTekst_cut2

 RSS Feed

  1. Det var høsten 2021.
    Pappa fortalte meg om seminaret med forsker, biolog og professor Dag O. Hessen under Arendalsuka, og nevnte at han hadde spurt Hessen hva han tenkte om fosfor-bruken i elbilbatteri-produksjonen idag. 
    Dialogen under er hentet fra Fiskeridirektoratets videoopptak av seminaret "Forvaltning av naturressurser" under Arendalsuka, 17. august 2021:

    Pappa
    "To typer lithium-ion batterier brukes og produseres idag. Det ene inneholder fosfor, altså lithiumjernfosfat-batteri, og da brukes jo verdens knappe fosfor-ressurser enda fortere opp (...) 
    Dag O. Hessen
    "Det illustrerer jo veldig godt et poeng som nettopp er dette at denne litt naive troen på at vi bare kan vokse oss ut av problemene, den, ja det er nettopp det den er, den er naiv. En tesla, klart, den er bra på den måten at den også er litt kul å kjøre, så den appelerer også til de som ikke gjør det av idealistiske grunner, som antagelig er flertallet av Tesla-sjåførene vil jeg tippe. Men så er poenget nettopp at; en elbil i seg selv er knapt resirkulerbar, og batteriet er bygd opp i komponenter og med elementer som i svært liten grad er resirkulerbare. Og det har vært mye fokus på lithium i seg selv, men det er helt klart at fosfor er en kanskje vel så viktig knapphetsfaktor som jeg knapt tror noen har fått med seg (...) Veldig mye av det som det grønne skiftet er basert på, er i verste fall basert på skjeldne metaller som hentes ut av barnearbeidere i gruver i Kongo, som til og med ligger i nasjonalparker. Så det er jo en del sånne ting man må sjekke ut før man sier at dette er grønt "


    Jeg husket tilbake til et foredrag på Høgskulen i Bø, trolig rundt 2014(?), hvor min tidligere lærer Arne Myhre tok opp en ikke så omtalt skyggeside av elbil-forretningen; Er det virkelig mer miljøvennlig å bytte til elbil? Myhre snakket bl.a. om hvor mange år et elbilbatteri måtte være i bruk for å spare miljøet, kontra bruk av bensin- og dieselbiler, da det kostet miljøet mye å lage et elbilbatteri. Jeg husker ikke nå hvor lenge elbilbatteriet måtte overleve for å komme seirende ut miljømessig, men jeg husker jeg satt og tenkte; Hvordan har vi gått glipp av denne informasjonen? Det er jo mer miljøvennlig å bruke bensin/dieselbil!

    Etter samtalen med pappa, ble jeg naturligvis nysgjerrig på temaet fosfor, og tok til nettet for å finne ut mer.
    Ha i bakhodet at fosfor er en av de to viktigste grunnstoffene i kunstgjødsel, som det moderne landbruker er avhengige av for å produsere mat.
    Funfact: I fjor ble 82 prosent av utvunnet fosfor brukt til kunstgjødsel (Arne Råheim; "Fosforkrisen, kan den løses?"). 

    Vi produserer, som pappa nevnte over, to forskjellige lithium-ion batterier;
    Den ene typen inneholder kobolt og nikkel. Disse stoffene er både kostbare og "problematiske", men gir høy energitetthet. Hessen nevnte Kongo; Her utvinnes kobolt i stor skala. De leverer rundt 70% av verdens kobolt, men er kjente for barnearbeid, elendige arbeidsforhold og Kinesisk kontroll (Andreas Klemsdal; "Jakten på Kobolt: Det grønne skiftets bekmørke bakgård", 2022)
    Den andre typen lithium-ion batteri inneholder fosfor; lithiumjernfosfat (forkortet LFP). LFP-batteriet utvikles uten kobolt og nikkel, som gjør det langt rimeligere (kobolt er svært kostbart sammenlignet med fosfor). Kostnad skal være hovegrunnen til at store deler av elbilbransjen foretrekker lithiumjernfosfat-batteriene.
    "Funfact": I fjor gikk det med ca 60kg fosfor i hvert LFP-batteri (Arne Råheim; "Fosforkrisen, kan den løses?"). 

    Det er felles enighet om at fosfor ikke kan lages (De største forekomstene befinner seg i Marokko, Vest-Sahara, Kina, Jordan og Sør-Afrika), og at forekomstene av dette grunnstoffet ikke er utømmelige. Dog er det uenighet om hvor mange år vi kan utvinne fosfor som råstoff, og hvorvidt det blir krise når vi er tomme. 

    Så her sitter vi, uten å vite hvem vi skal stole på eller hvor det bærer, og det er ut fra denne forvirringen jeg skrev låta "Javel". 
    For en uviten kvinne på 34 år, kan det se ut som vi har jaget det grønne skiftet så fort frem at vi har glemt å forsikre oss om at løsningene våre på den store klimakampen er grønnere. Er elbilen virkelig mer klimavennlig? Har vi tatt en uheldig snarvei? Glemte vi igjen brillene idèt vi løp ut i valgkampen?

    Mens disse spørsmålene grunner i bakhodet, gremmes jeg litt ved tanken på at maskinparkene i vårt eget og andre land går i èn retning - mot elektrifisering. Hva blir konsekvensen når alle lastebilene, anleggsmaskinene, fly m.m. skal byttes ut med batteridrevne alternativer, i tillegg til personbiler? Hvordan vil det da stå til med grunnstoffene og mineralene våre? Hvor store konsekvenser vil dette få? Jeg tør nesten ikke tenke på strømbehovet og hvilke strømpriser dette igjen forårsaker. Det er en pytt vi får styre unna så lenge...
    Jeg syns jeg ser for meg hvordan fosfor-lagrene tømmes i fordel elektrifisering, hvordan prisen på fosfor stiger i takt med tømmingen, og hvordan jordbruksnæringa roper ut i desperasjon fordi den skrantne lønna for å mate verden nå tappes ytterligere fordi gjødselsprisen har økt. Hvordan skal da den politiske verden prioritere? Vi kan såklart benytte kobolt i stedet for fosfor, men til hvilken pris? 

    "Javel" er ikke skrevet for å påstå at vi trår feil, men jeg håper låta kan være en tankeruller.
    Det er ikke alltid de høyeste herrene har valgt rett eller ser hele bildet. Ingen av oss ser hele bildet. La oss derfor være våkne, kritiske og spørrende. La oss søke svar der vi mangler innsikt.

    COVER_Upønta_utenTekst_cut

  2. O fear, how long have you been tormenting me inside
    O fear, how strong have you been growing 

     
    Dette er starten på låte "O Fear", som jeg skrev høsten 2021. 

    De fleste har blitt riktig så godt kjent med frykt. Det er jo en av våre felles følgesvenner gjennom livet. Stemmen som stadig hindrer oss litt i hverdagen.

    Her vil jeg skrive litt om mine tanker og erfaringer, med fokus på hvordan man kan møte frykt for og unngå å bli bekjempa av følelsen, men heller komme seg videre i riktig retning..
    PS: Dette er ikke en oppfordring om å gå til motangrep på hverken bjørner eller andre "fryktbanditter". Da må du spørre noen andre om hjelp :)

    Vi ser ut til å få tildelt en urettferdig fordelt dose frykt gjennom livet; Noen mye mer enn andre. Men hva er grunnpilarene til frykt? Oppstår frykt når vi møter motstand? Når vi opplever smerte? Bunner frykt i et tilvendt tankemønster? Handler det om mindreverdighet? 
    Frykt har nå en tendens til å slå seg ned når den får en stol å sitte på uansett hva vi kommer fra, og for mange av oss vil frykten være med oss resten av livet.

    Med "O Fear" ønsker jeg å rekalibrere synet på frykt. Jeg har selv opplevd at frykten mister litt fotfeste når jeg velger å gå imot følelsen. Jeg skal ikke late som om jeg kan hjelpe alle med denne metoden, jeg som ikke engang har levd med angst, men jeg håper grunnprinsippene kan hjelpe alle litt på veien. 

    La meg ta dere med i egne erfaringer og scenarioer;
    Som sanger slår frykten hardest til når jeg skal stille meg på en scene foran kjente eller ukjente mennesker. Det er på denne arenaen jeg har minst kontroll, om du vil, og lettest kan vippes av pinnen.
    Her kommer et par tanker jeg drar frem når frykten prøver å slå seg ned: 

    Ikke vær redd for å feile
    Jeg liker å utfordre frykt-tankene idèt de kommer, og svarer gjerne med; 
    Hva er egentlig så ille med å feile?
    Er det egentlig krise hvis jeg skulle glemme sangteksten? 
    Når jeg blir redd for å glemme tekst, som også fort kan skje, så forteller jeg meg selv at det går veldig fint med en kunstpause i låta. Noen finner evnen til å lage nye setninger der nervene har tatt over, som også er en fin reserveløsning. Uansett hvordan det "løser seg", så er det da ingen krise! 
    Av og til forteller jeg meg selv også at det faktisk kan være bra å glemme tekst innimellom. Hvis vi ser andre feile, er det jo med på å ufarliggjøre slike blemmer. Forhåpentligvis blir det lettere for andre å takle egne feil. Vi er da ikke perfekte noen av oss? Vi blir uansett mer rutinerte på veien, så la oss heller gå denne veien, uten å stå i veien for oss selv, godta feil vi gjør, og bare kose oss - Det er et privilegium når en lærer å nyte veien, med både seire og tap. Veien kan være vel så spennende som målet.

    Ikke vær redd for å være deg selv
    Har ikke folk kommet til konserten fordi det er deg de vil se og høre?
    Uansett hva du syns om deg selv, så har du fortsatt en særegen stemme (i tilfellet som sanger) og en personlighet som mange vil høre og være vitne til. Selv synes jeg det er en opplevelse å dra på konsert med helt fremmede artister, fordi hver og èn bringer noe eget til bordet. Hver og èn av oss har nye unikt å "tilby".
    En av de fineste oppdagelsene med å bli voksen, er at den tidligere standarden for hva som er bra nok utgår, og en ny standard overtar. Som barn lærer mange av oss at forskjeller skiller oss ut på en negativ måte, men som voksen lærer vi som regel det motsatte; At det som skiller oss ut fra mengden har verdi fordi det er unikt. 
    Vær deg selv, med dine svakheter og styrker. Ikke vær redd for å vise den siden av deg som er svak. Kanskje klarer andre å være helt seg selv hvis du er det. Ærlighet og sannhet "goes a long way", så vær ærlig med hvem du er. Gi oss et innblikk i hva du mener og tenker. Det har større verdi enn du tror.

    Ikke vær redd for å trosse frykten
    I stedet for å øve på å unngå alt som er skummelt, bør vi ikke heller øve på å gjøre det vi har lyst til, ved å trosse frykt? Jeg er kjempefan av livsmottoet; "Do it afraid". Alternativet er da ikke bedre på noen måte?
    Hvis du alltid unngår frykt, vil du frarøve deg selv gleder, opplevelser, og livsforvandlende tilfeldigheter. Vil du virkelig gå gjennom livet uten å vite hva det har å by på for deg? Lar du virkelig den sjansen gå fra deg fordi du er redd? 

    O fear this is a new time when my weakness no longer care
    O fear this is where I let go
    O fear I can see you but I’m movin’ ahead
    Despite of the giant you are


                         - - -


    Jeg vil avslutte med starten - Utgangspunktet for "O Fear".
    Jeg hørte en interessant historie fra Bibelen, fra den tida da Israels folk hadde flyktet fra Farao og Egypt. De flyktet fra slaveri og hadde fått løfte om et land med overflod av melk og honning; Kanaan, "Det lovede land". Men usikkerhet og frykt blant folket fører til at den to år lange reisen forlenges med 40 år, og bare noen få av dem får endelig gleden av å sette sine føtter i Kanaan.
    Jeg har dypdykket litt i materien, og skrevet en slags kortversjon av historien her, for de som er nysgjerrige.

    Etter to år i ørkenen hadde isrealittene, en flokk på grovt regnet èn million mennesker (600 000 menn), kommet til utkanten av det lovede landet. 
    Gud talte til Moses og sa:
    "Send noen menn for å speide ut Kanaan-landet, som jeg vil gi isrealittene"
     

    Var landet fruktbart eller tørt? Var folket sterke eller svake? Var det byer der eller leirer? Moses sendte ut 12 speidere, som var borte i 40 dager. Da speiderne kom tilbake, sa de: 
    "Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig av melk og honning. Men folket som bor i landet er sterke, og byene er befestet og meget store. Der så vi også store menn og kjemper"
    Isrealittene ble naturligvis fortvilte og redde da de hørte dette. De hadde riktignok flyktet fra slaveri, men i Egypt var det ingen som ville drepe de, og de hadde både hus og mat. Så da det viste seg at Kanaan var bebodd av kjemper, så det ikke lenger ut til at det var trygt å bosette seg i dette landet de hadde reist så langt for å finne.
    Kaleb, en av de 12 speiderne, prøvde å roe ned folket, og sa:
    "Kom så går vi opp og inntar landet! Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!"
    Men mennene som hadde gått med ham inn i landet, sa:
    "Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi. Alle folkene vi så, var storvokste menn. Vi så også kjemper. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også"
     

    Denne rapporten var så nedslående, at hele folket gråt og klaget i fortvilelse. Det vil si, hele folket utenom to menn; Kaleb og Josva. Det står at resten av folket klaget til Moses og Aron (broren til Moses) og sa:
    "Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen! Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og kvinnene og barna våre blir et bytte for fienden?"
    Josva og Kaleb, derimot, flerret klærne sine, som det står, og sa til folket: 
    "Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et meget godt land. Så sant Gud har sin glede i oss, vil Han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter av melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er bare en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem, men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!"

    De eneste som til slutt kommer inn i Kanaan, 40 år senere, er Josva, Kaleb og de som fortsatt var barn da den store frykten; ryktet om kjempene, skremte deres foreldre. Og hvis jeg har lest rett, gikk det nesten 400 år før isrealittene faktisk møtte en kjempe i Kanaan, og da ble han drept av en gutt med en stein (1025 f.Kr)...
    (Historien er hentet fra Bibelen; 4. Mosebok kap 13-14)

    COVER_OFear_300m_UtenTekst (2)Photo by Daniel Karlsen