Blog

_MG_7815_preview - Kopi

 RSS Feed

  1. O fear, how long have you been tormenting me inside
    O fear, how strong have you been growing 

     
    Dette er starten på låte "O Fear", som jeg skrev høsten 2021. 

    De fleste har blitt riktig så godt kjent med frykt. Det er jo en av våre felles følgesvenner gjennom livet. Det er stemmen som alltid binder oss litt i hverdagen, i reisen vår mot målet (hva enn det måtte være), når vi skal prestere osv.

    Her vil jeg skrive litt om mine tanker og erfaringer med frykt, i tilfelle noen av mine frykt-bekjempende tiltak kan hjelpe deg med å takle frykt bedre i fremtiden.
    PS: Dette handler såklart om å beseire hverdagsfrykten, det er ikke et verktøy for å overleve i et voldelig forhold el.l. Godt, da er vi enige.

    Vi ser ut til å få "tildelt" en urettferdig fordelt dose frykt gjennom livet.
    Selv funderer jeg på om ikke usikkerhet og smerte er noen av grunnpilarene til frykt; Noen opplever alvorlige, tillittssvekkende episoder som små barn. Mange opplever vonde hendelser gjennom skoleårene. Om dette er noe vi skal tåle eller ikke, er urelevant i denne sammenhengen. Poenget er at frykt har en tendens til å slå seg ned når den får en stol å sitte på, og for mange av oss vil frykten være med oss resten av livet.

    Med "O Fear" ønsker jeg å rekalibrere synet på frykt. Jeg har opplevd i eget liv at frykten mister litt fotfeste når vi velger å gå imot følelsen. Jeg skal ikke late som om jeg kan hjelpe alle med denne metoden, jeg som ikke engang har opplevd angst, men jeg håper grunnprinsippene kan hjelpe alle litt på veien. Når jeg sier gå imot følelsen, så mener jeg flere ting. For å gjøre dette mer forståelig, bruker jeg min egen situasjon som utgangspunkt herfra.
    Som sanger slår frykten hardest til når jeg skal stille meg på en scene foran kjente eller ukjente mennesker. Det er på denne arenaen jeg har minst kontroll, om du vil, og lettest kan vippes av pinnen.
    Her kommer et par tanker jeg drar frem selv, når frykten prøver å slå seg ned: 

    Ikke vær redd for å feile
    Jeg liker å utfordre frykt-tankene idèt de kommer, og svarer gjerne med; 
    Hva er egentlig så ille med å feile?
    Er det egentlig krise hvis jeg skulle glemme sangteksten? 
    Når jeg blir redd for å glemme tekst, som også fort kan skje, så forteller jeg meg selv at det går veldig fint med en kunstpause i låta. Noen finner evnen til å lage nye setninger der nervene har tatt over, som også er en fin reserveløsning. Uansett hvordan det "løser seg", så er det da ingen krise! 
    Av og til forteller jeg meg selv også at det faktisk kan være bra å glemme tekst innimellom. Hvis vi ser andre feile, er det jo med på å ufarliggjøre slike blemmer. Forhåpentligvis blir det lettere for andre å takle egne feil. Vi er da ikke perfekte noen av oss? Vi blir uansett mer rutinerte på veien, så la oss heller gå denne veien, uten å stå i veien for oss selv, godta feil vi gjør, og bare kose oss - Det er et privilegium når en lærer å nyte veien, med både seire og tap. Veien kan være vel så spennende som målet.

    Ikke vær redd for å være deg selv
    Har ikke folk kommet til konserten fordi det er deg de vil se og høre?
    Uansett hva du syns om deg selv, så har du fortsatt en særegen stemme og personlighet som mange vil høre og være vitne til.
    En av de fineste oppdagelsene med å bli voksen, er at den tidligere standarden for hva som er bra nok utgår, og en ny standard overtar. Som barn lærer mange av oss at forskjeller skiller oss ut på en negativ måte, men som voksen lærer vi som regel det motsatte; At det som skiller oss ut fra mengden har verdi fordi det er unikt. 
    Vær deg selv, med dine svakheter og styrker. Ikke vær redd for å vise den siden av deg som er svak. Kanskje klarer andre å være helt seg selv hvis du er det. Ærlighet og sannhet "goes a long way", så vær ærlig med hvem du er. Gi oss et innblikk i hva du mener og tenker og tror. Det har større verdi enn du tror.

    Ikke vær redd for å trosse frykten
    Frykt er en følelse og et tankemønster. I stedet for å øve på å unngå alt som er skummelt/unngå frykt, bør vi heller øve på å gjøre det vi har lyst til/trosse frykten - selv om det er skummelt. Som mitt favorittlivsmotto sier; "Do it afraid". Alternativet er da ikke bedre på noen måte?
    Hvis du alltid unngår frykt, vil du frarøve deg selv gleder, opplevelser, og livsforvandlende tilfeldigheter. Vil du virkelig gå gjennom livet uten å vite hva det har å by på for deg? Lar du virkelig den sjansen gå fra deg fordi du er redd? 

    O fear this is a new time when my weakness no longer care
    O fear this is where I let go
    O fear I can see you but I’m movin’ ahead
    Despite of the giant you are


                         - - -


    Jeg vil avslutte med starten - Utgangspunktet for "O Fear".
    Jeg hørte en interessant historie fra Bibelen, fra den tida da Israels folk hadde flyktet fra Farao og Egypt. De flyktet fra slaveri og hadde fått løfte om et land som fløt av melk og honning; Kanaan, "Det lovede land". Men usikkerhet og frykt blant folket fører til at den to år lange reisen forlenges med 40 år, og bare noen få av dem får endelig gleden av å innta Kanaan.
    Jeg har dypdykket litt i materien, og skrevet en slags kortversjon av historien her, for de som er nysgjerrige.

    Etter to år i ørkenen hadde isrealittene, en flokk på grovt regnet èn million mennesker (600 000 menn), kommet til utkanten av det lovede landet. 
    Gud talte til Moses og sa:
    "Send noen menn for å speide ut Kanaan-landet, som jeg vil gi isrealittene"
     

    Var landet fruktbart eller tørt? Var folket sterke eller svake? Var det byer der eller leirer? Moses sendte ut 12 speidere, som var borte i 40 dager. Da speiderne kom tilbake, sa de: 
    "Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig av melk og honning. Men folket som bor i landet er sterke, og byene er befestet og meget store. Der så vi også store menn og kjemper"
    Isrealittene ble naturligvis fortvilte og redde da de hørte dette. De hadde riktignok flyktet fra slaveri, men i Egypt var det ingen som ville drepe de, og de hadde både hus og mat. Så da det viste seg at Kanaan var bebodd av kjemper, så det ikke lenger ut til at det var trygt å bosette seg i dette landet de hadde reist så langt for å finne.
    Kaleb, en av de 12 speiderne, prøvde å roe ned folket, og sa:
    "Kom så går vi opp og inntar landet! Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!"
    Men mennene som hadde gått med ham inn i landet, sa:
    "Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi. Alle folkene vi så, var storvokste menn. Vi så også kjemper. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også"
     

    Denne rapporten var så nedslående, at hele folket gråt og klaget i fortvilelse. Det vil si, hele folket utenom to menn; Kaleb og Josva. Det står at resten av folket klaget til Moses og Aron (broren til Moses) og sa:
    "Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen! Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og kvinnene og barna våre blir et bytte for fienden?"
    Josva og Kaleb, derimot, flerret klærne sine, som det står, og sa til folket: 
    "Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et meget godt land. Så sant Gud har sin glede i oss, vil Han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter av melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er bare en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem, men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!"

    De eneste som til slutt kommer inn i Kanaan, 40 år senere, er Josva, Kaleb og de som fortsatt var barn da den store frykten; ryktet om kjempene, skremte deres foreldre. Og hvis jeg har lest rett, gikk det nesten 400 år før isrealittene faktisk møtte en kjempe i Kanaan, og da ble han drept av en gutt med en stein (1025 f.Kr)...
    (Historien er hentet fra Bibelen; 4. Mosebok kap 13-14)

    COVER_OFear_300m_UtenTekst (2)
    Photo by Daniel Karlsen

  2. On my very fresh road into the art of producing music I have now arrived to album number three.
    My two first albums were (also) recorded at my home, with my MacBook, a simple Behringer sound board, a "RØDE" NT1-A condencer microphone and some different instruments.

    The fact that I play the different instruments myself feels a little weird. Two reasons; It's hard to recreate the recorded sound when doing conserts (luckily?) - and - I'm missing out on the dynamic of different musicians coming together with their individual talent and sound. What I'm trying to say is; My way certainly is not the highway, but it's what I can do at this point with what I got.

    There are of course ups and downs with my way of recording (at home, playing almost everything myself).
    Though the result may not be great, it is a money-saving method, and as a freshman I get a lot of practice playing harmonica, bass tones, mandolin, guitar and slide. Also I learn more about recording, mixing and mastering. Yes, I said mastering... Scary thought to be mastering when you hardly know any basics of recording and mixing.

    Funfacts;
    I use my guitar as a base (I normally tune the darkest string(s) down), and I also used the guitar as a dobro this time - lifting the strings higher to get a better slide sound as supposed to using a slide on a normal guitar where the strings often get noisy from touching the guitar neck.
    You're gonna hear the known sound of a washboard twice on this record.
    All the instruments I record, are recorded with the RØDE microphone (no jacks).


    This past year (August 2019 to July 2020) I have spent the year at a University here at Notodden, studying Blues. I finally learned to bend tones on my harmonica, and got to learn a new recording program; Pro Tools. 
    So far (through the first two albums) I have used Garage Band. Now a whole world of possibilitys lie in front of me due to the Pro Tools introduction. 
    I also became more of a blues fan, and you probably hear a difference on my taste, methods and vocal on this new album - As well as using pan in my songs for the first time (don't know if this function exists in Garage Band). 

    About mastering; I have used a local "master" in Notodden for my recordings, to at least bring a touch of pro' to the songs. I also planned to do this on the "Jodeley" collection, but as I had recieved the mastered songs, I noticed several wrongs from my mixing job - which I felt a deep need to fix. After a year without normal income/lack of money I didn't want to use more money than necessary, so I decided to do the songs over; I recorded some new vocals, adjustet compressors, EQ's etc, and mastered them myself (also in Pro Tools).
    In this process I listened alot to the mastered songs finished by the "master" to get volumes and sound somewhat similar. Now I can only hope the result is somehow okey (I don't have good ears for noticing flaws yet).

    Thanks;
    One of my class mates agreed to play the banjo on one of the new songs; "Foreign Light", so I want to bring this credit to him. Thanks alot Sigve Wilhelmsen! 
    Also, thank you Jarle Hedvall Bøen for taking the cover photo for "Jodeley", and Anita Nevisdal for bringing a modern touch to the album cover (coming soon).

    Well, enjoy the songs when they are released the first week of August!
    I hope my freshman-touches don't ruine the experience.
    Have a good summer and a better fall y'all.

    COVER_Jodeley_d2
    Photo: Jarle Hedvall Bøen